Politikk og aktivisme

I disse dager, med Trump som president i USA, føles det som om politikk og aktivisme er veldig relevant. I løpet av rundt tre uker har Laura og jeg vært på tre ulike eventer, en protest, en minneseremoni, og en åpningseremoni. De var alle veldig ulike i både tema og stemning, men mange av de samme menneskene dukket opp, og det var mye av det samme følelsen av et samfunn som er villig til å stå opp og holde sammen.

I januar, etter at Trump ble president, ble det i mange land, inkludert Norge, arrangert Kvinnemarsjer, og det ble også holdt en her i Edmonton. Jeg er ikke helt sikker på hvor mange som deltok, jeg hørte noen si 1500 og andre si 3000, men det var nok et sted der. Med andre ord, det var fullt.

Alle protester og politiske hendelser i Edmonton finner sted på plassen utenfor Alberta Legislator Building, og under kvinnemarsjen var plassen det fulleste jeg noen gang har sett den. Det var en mengde mennesker som omtrent syntes uendelig, jeg kunne ikke se enden på den.

Det ble holdt taler og sunget sanger, det ble diskutert, applaudert, ropt og marsjert. Folk hadde bannere og skilt med slagord eller sitater, og hele greia ga en så sterk følelse av samhold. Med det sagt, så var det en liten gruppe med mot-protestanter der, 5-6 folk med skilt som sa «LGBT = Lettuce, Guns, Bacon, Tomato» og lignende, men etter en liten hendelse med media og en nesten-slåsskamp, valgte de å forlate området. Resten av dagen foregikk uten noen store dramatiske hendelser.

Noen dager senere, mandag 30. var en dag for lys-tenning og stillhet. Etter angrepet på moskeen i Quebec, møtte rundt 700 mennesker opp for å tenne lys på en minnestund. Til tross for at det var rundt minus 15 grader og mye vind, så stod alle der og hørte på de mange talene som ble holdt. Lysene slet litt i vinden, men mange hadde LED-telys, og folk delte både lightere og fyrstikker.

Angrepet på moskeen er en av mange hendelser som har tatt sted etter at Trump vant valget, og mange mener at hat-kriminaliten har økt siden den tid. For det meste, så tror jeg det er korrekt. Det er noe med å få meningene sine bekreftet, og når noen som Trump, med så sterke meninger når det gjelder rasisme, homofobi, transfobi og kvinnehat, blir valg til president i et av verdens største og mest innflytelsesrike land, så tenker alle med lignende meninger «Kan han, så kan jeg.» Og det gir ikke et godt grunnlag for samfunnet.

Selv Laura og jeg merker det. Foreløpig har ingen sagt noe til oss, men antallet stygge blikk vi får når vi holder hender eller kysser, har definitivt økt. Her om dagen vare det en dame som stirret stygt på oss for godt over tre minutter, og jeg kjente det var litt stressende. Det kan selvfølgelig være at jeg misforstod situasjonen, men ubehagelig var det uansett. Og jeg kan ikke si at jeg liker retningen det går i.

Men da er det ekstra bra å kjøre på med aktivisme og protester, og vise at mange som står sammen er sterkere enn de få sine meninger.

Den siste eventen jeg tenkte jeg skulle skrive om her er Black History Month.

Hver februar, i USA og Canada, er dedikert til dette, og brukes til å fortelle, oppdage, skape, huske, dele, feire og verdsette all historie om og fra afrikanere eller de av afrikansk opprinnelse, enten de har levd her lenge eller nettopp ankommet. Og jeg, som hvit, skal ikke si altfor mye om det, det er ikke mitt tema å snakke mye om egentlig, men jeg vil si at jeg er en fan av det.

Laura og jeg dro på åpningen av feiringen, det ble holdt taler og spilt musikk, og vi synes begge to dette er historier det er viktig å fokusere på og dele. Og spesielt nå, som rasisme plutselig har økt og det er litt mer godtatt i samfunnet, da er det viktig å motvirke det med noe. Så vi kommer nok til å gå på flere eventer i lys av dette iløpet av februar, og jeg håper man fortsetter å feire Black History Month så lenge som mulig.

Og nå skal jeg sette meg ned med en engelsk presentasjon som må pugges litt på, men det blir forhåpentligvis ikke lenge til neste innlegg dukker opp.

05.02.17

Februar har begynt! Noe som, for studenter ved MacEwan University, betyr stress og tentamener. Og oppgaver. Og quizzer.

Det er med andre ord mye å ta tak i.

Jeg leverte semesterets andre oppgave nå på fredag, har et essay som skal leveres nå på tirsdag, uka etter har jeg en «midterm» (eller tentamen) og nok et essay å gjøre ferdig. Om tjue dager er det heldigvis tid for Canadas svar på Vinterferien – Reading Break. Og det er ikke akkurat en ferie, mer en liten pause fra skole så du kan gjøre mer skole. Men jeg ser frem til det uansett. Planen er å besøke Lauras familie, noe som kan bli koselig, og ellers bare nyte den lille friheten pausen gir.

Men ja, det er en liten stund til, så nå er det bare å jobbe, jobbe, og jobbe mer.

De siste ukene har som vanlig vært fulle med aktiviteter, Laura og jeg har blitt bedre kjent med byen og dens beboere, og har funnet de beste cafeene i nærområdet. Clever Rabbit Cafe er kanskje favoritten, en hundre prosent vegetar-cafe, med overraskende stort utvalg i både mat og drikke. Og Laura, som er vegetarianer, blir like overrasket hver gang hun «har mer enn én ting å velge mellom.» Selv jeg, som spiser hva som måtte passe meg, må innrømme at vegetarmat er skikkelig godt!

Vi har også, gjennom en venn, oppdaget en såkalt brettspillcafe, rett og slett et sted med mat, drikke og brettspill! De holder kvelder for skeive, kalt GAYmer’s Night, og siden jeg og Laura jobber hardt med å finne venner og bli kjent med folk i området, så har vi blitt veldig glad i å gå på eventer som det.

Så det er livet sånn det er nå. Skole, venner, Laura, kaffe, mer skole, litt lesing, og vente på ferie. Ser fram til det.

Tenker at neste innlegg kommer til å handle om aktivisme og politikk, så stikk gjerne innom bloggen iløpet av uka om du er interessert i det! Og om du har spørsmål eller lignende, så kan du kommentere her eller sende meg melding på Facebook, alle innspill mottas med takk!

Nytt år – nye muligheter

Noen ganger er jeg verdens beste på å utsette ting. Denne bloggen er et godt eksempel på det.

Planen i høst var å skrive ca ett innlegg i måneden, for å prøve å fortelle alle venner og kjente litt om hva som foregikk i livet mitt og litt om hvordan Canada er. Den planen klarte jeg ikke å følge, dessverre. Men plutselig er det 2017, og jeg har endelig satt meg ned med denne bloggen igjen, med målet om å opprettholde en viss mengde innlegg per måned, så dette blir en ny start for meg.

Jeg har mange nyttårsforsetter, denne bloggen blant dem. De andre er å bli bedre på å studere og faktisk lese tekstene som skal leses, å svømme minst en gang i uken, og å forbedre meg på kommunikasjon, både med menneskene rundt meg her og de menneskene jeg savner i Norge. Så da er denne bloggen et godt utgangspunkt.

Så, litt om hvordan det går. 

Jula var fin. Jeg tilbragte den i Norge, mesteparten på Lillehammer, noen dager i Bergen og et døgn i Oslo. Jeg fikk møte mange gode venner igjen, ikke alle jeg skulle ønske jeg hadde fått tid til (og til de jeg ikke fikk møtt: jeg beklager og håper dere tilgir meg) men jeg hadde mange gode dager med familie og kakao, spill og snø. Det var merkelig å plutselig være tilbake hjemme på Lillehammer, alt var kjent, men det å plutselig skulle snakke norsk etter tre-fire måneder med bare engelsk, og det å ikke våkne opp ved siden av Laura, og det å ha søsken i huset istedenfor katter, var alt overraskende merkelig. Og det fikk meg til å innse noe. Når jeg er et sted savner jeg det andre, og på det andre stedet savner jeg det ene, så jeg håper at jeg en dag kan finne et mellomsted, eller noe som ligner.

Jeg må innrømme at jeg elsker den norske jula. Laura og jeg hadde en jul for oss selv, før jeg reiste, og det var fint og koselig og alt var bra, men norsk jul er veldig spesiell og, for meg, veldig nostalgisk. Så til tross for savnet til Canada og Laura, er jeg glad for at jeg fikk feire en norsk jul. Det er noe helt magisk med maten og snøen, lufta, pepperkakene, juletreet og hele pakka. For ikke å glemme alle de gode gamle filmene, som Tre Nøtter til Askepott og Reisen til Julestjernen. Og Canada mangler den nostalgiske magien.

Men tilbake til nåtiden.

Skolen har begynt og jeg har valgt fag. Dette året går jeg for tre fag; Comparative Literature 103 (en videreføring av et av fagene jeg tok i høst), English 102: Argument and Analysis, og Humanism 101. Alle tre fag inneholder litteratur, lesing og diskusjon basert på litteraturen, så jeg ser frem til fagene og gleder meg som en unge til å lære. Jeg er bare litt nerd, med andre ord. (Det er en løgn, jeg er masse nerd, og har anskaffet meg masse skrivesaker for å være så klar som mulig.)

Dette blir mitt andre semester, og jeg tror det kommer til å gå bedre enn det første. Ikke at det første gikk dårlig, men jeg vet med meg selv at jeg har lært mye og forstår systemet litt bedre nå enn i fjor. For ikke å glemme at alle foreleserne mine virker veldig hyggelige og ålreite, og jeg begynner å komme dit at jeg klarer å snakke engelsk i timene og med professorer. Så jeg har gode håp for dette semesteret og er overraskende gira på å faktisk komme igang.

Så ønsk meg lykke til, jeg kommer tilbake forhåpentligvis neste uke med mer om hvordan ting går her! 

Send meg gjerne spørsmål eller temaer dere er nysgjerrige på, enter her i kommentarfeltet, på Facebook, eller et annet sted som er praktisk for deg, så skal jeg gjøre mitt beste for å svare og fortelle.

Litt av et sjokk – trussel om skyting på campus

I dag, idet jeg nådde campus, fikk jeg en email fra en av lærerne mine. Dagens første time, inkludert en tentamen, var avlyst. Jeg vurderte å gå hjem igjen for de neste tre timene før dagens andre forelesning, men bestemte meg heller for å sette meg på en leseplass på skolen for å prøve å få gjort noe. Etter å ha plukket opp en kaffe fra Starbucks, fikk jeg nok en email, denne gangen fra sikkerhetsavdelingen på campus. De fortalte om en mulig trussel mot skolen, men fortsatte med at politiet var varslet, sikkerheten økt, og at alle forelesninger fortsatte som normalt. Jeg har hørt om lignende ting som skjedde i Norge, men det har alltid endt opp med å være en spøk, eller ikke sant, eller ikke ment alvorlig i det hele tatt. Så jeg la ikke stor vekt i det.

Etter en time eller så med lesing, notering, planlegging av videre stoff som måtte leses og lignende, sjekket jeg Facebook. Og i en gruppe for førsteklassinger på MacEwan fant jeg et skjermbilde av trusselen det var snakk om. Det viste seg at noen truet med å skyte seg gjennom campus og ba folk om å holde seg unna. Og jeg, fra rolige Norge med ingen erfaring med noe sånt, ble plutselig livredd. Jeg så rundt meg og la plutselig merke til hvor mye mindre folksomt det var i dag enn det vanligvis var, hvor mye stillere det var, og det føltes akkurat som et av de «stille før stormen»-øyeblikkene man ser i filmer, før halvparten av hovedkarakterene dør.

Og med det øyeblikket kom valget mellom å forbli på campus, gå til forelesningene mine og håpe på at det bare var en spøk, håpe at jeg overlever, håpe at politiet finner ut hva som er på ferde, eller gå hjem og vite at jeg er trygg. Valget mellom å få med meg skoletimer viktig for utdanningen min, eller være sikker på å beholde livet. Og det var overraskende hvor vanskelig det valget var.

Så jeg sendte Laura en melding, fortalte hva som forgikk, og fikk tre ord som svar. «Kom hjem. Nå.»

Turen hjem var stressende og panisk, en overhengende trussel gjør alt litt mer skremmende enn det egentlig er, og jeg skvatt av enhver lyd og forstyrrelse. Hvem som helst av menneskene jeg møtte kunne være personen som hadde sendt trusselen, og det var umulig å roe meg selv ned før jeg nådde leiligheten. Og selv da fortsatte tankevirvelen, «Jeg kunne ha dødd. Jeg kunne faktisk ha dødd.»

Men jeg gjorde ikke det. En time senere fikk jeg enda en email, trusselen var over og alt skulle fortsette som vanlig. Men selv nå når jeg vet at det var ingenting å være redd for, så er det vanskelig å bli kvitt den følelsen av frykt. Og jeg går neppe tilbake til campus i dag for resten av forelesningene mine, det tror jeg ikke jeg klarer. Mulig det er et dårlig valg av meg, men akkurat nå er det eneste jeg vil å ta et varmt bad og prøve å huske hvordan jeg puster. Og mulig canadiere er mer vant til dette enn meg og jeg bare er overfølsom, men dette er så langt fra det jeg er vant med, så det å hente seg inn igjen er vanskelig.

Men jeg har ikke så mye tid, torsdag har jeg tentamenen jeg skulle hatt i dag, så jeg må lese. Livet må fortsette, selv når jeg er krise-modus over at jeg kunne ha dødd. Men jeg er trygg og takknemlig for det.

Her er en artikkel om trusselen og en arrest gjort av politiet til den som ønsker å vite mer.

Oppdatering på alt som skjer!

​Endelig har ting kommet litt til ro, og jeg har tid til å sette meg ned og skrive mer. Denne uka har vært full av hendelser og mye har skjedd, så jeg skal prøve å oppdatere dere alle med glimt inn i hverdag og fes og alt som har foregått.

Forrige innlegg fortalte om flytting til ny leilighet og busstur til Lauras familie, så her er alt som har skjedd etter forrige fredag kveld. 

Vi ble plukket opp i Calgary, og så var det tre timer til i bil før vi nådde huset, så sent ble det for oss alle. Etter en natts søvn, var det lørdag og feiring av Thanksgiving med Laura sin familie. Vi gikk fullt it med fylt kalkun og potetstappe, grønnsaker og tranebærsaus, med gresskarpai og pekanpai til dessert. Men det eneste som helt ærlig skilte det fra en vanlig familiemiddag var en runde rundt bordet der alle sa noe de var takknemlige for. Og det er egentlig bare en hyggelig tradisjon. Hva jeg sa? Jeg nevnte Laura, at jeg er her og at alt har gått mer eller mindre bra så langt. Den nye leiligheten og at jeg er blitt så godt mottatt. Det er mye å være takknemlig for.

På søndag møtte vi en venn og gikk rundt i butikker og kafeer, og senere på dagen lagde vi glitterkrukker. Det er helt ærlig noe av det morsomste jeg har gjort, og det å se på glitter bølge rundt er veldig beroligende og behagelig. Alt man trenger er varmt vann, klart lim, glitter og en krukke, og tada! Glitterkrukker! 

Mandag var egentlig dagen vil skulle dra tilbake til leiligheten, og foreldrene til Laura skulle kjøre oss, men dessverre snødde det 20-30 cm og kjøreforholdene var forferdelige, så vi ble snøfast til onsdag. De ekstra dagene brukte vi på å leke i snøen og møte flere venner, så det var ikke akkurat tapt tid. (Jeg gikk glipp av noen forelesninger, dessverre, men jeg håper jeg kan ta det igjen!)

Nå er vi i den nye leiligheten, vi strever litt med utpakking og en katt som mjauer mye og høyt, men vi håper det bedrer seg etter hvert. Ellers er livet med katter for min del helt herlig, jeg som aldri har bodd med dyr før. Men jeg trives godt. 

Sawyer, familiehunden, er den mest kosete hunden jeg noensinne har møtt

Vi pyntet oss til Thanksgiving, selv om ingen andre gjorde det

Laura endelig gjenforent med både katt og søster

Dette var synet mandag morgen, og jeg var i ekstase

Laura og jeg dro på date på «stamcafeen» vår, der vi blant annet hadde vår første fysiske date

Gatene i Edmonton var også fylle av snø

Jeg lærer hvordan man leker med katter, og synes det er noe av det morsomste som finnes

Ellers skal jeg prøve å bli bedre på å skrive innlegg oftere, håper det blir lettere når jeg kommer litt mer inn i det og blir mer vant til livet her. Til den gang: på gjensyn!

Det har vært en lang dag

Klokka er ni og jeg sitter i en buss på vei ut av Edmonton. Utenfor er det snø, både i lufta og på bakken, og bare synet av det får meg til å smile. Dagen i dag har vært en lang serie med hendelser, men heldigvis har de fleste vært gode.

Vi har endelig fått den nye leiligheten vår, og flyttet inn i dag. Det er muligens den peneste leiligheten jeg har sett, eik og murstein og åpen løsning til kjøkkenet. Ganske sentralt og i gåavstand fra universitetet mitt, jeg tror ikke vi kunne vært heldigere! Vi snakket med noen som jobbet i området, han sa dette var «the gaybourhood», noe som passer meg og Laura bra. Vi gleder oss til å utforske.

Vi har også endelig fått wifi, det er gratis det første året vi bor her! Jeg hjalp til med flyttelasset, Laura var i leiligheten for å overse installasjon av Internett, og nå er alt det i orden. Rotete er det enda, men sånn er det vel når man flytter. 

Ellers leverte jeg mitt første engelske akademiske essay i går, og er veldig spent på hvordan det gikk. Jeg endte opp med 200 ord mer enn minimum, så det lover hvertfall godt. Laura leste gjennom og tilbød meg hjelp med noen setninger og tillegg som kunne være gode å ha med,  og jeg tenker det er fint å ha noen som leser gjennom arbeidet man gjør. Det gjør ting litt lettere.

Og nå sitter vi på bussen, på vei til Laura sin familie og Thanksgiving. Sara, moren til Laura, har lovet meg en full tradisjonell Thanksgiving-middag, inkludert stor kalkun og hvem vet hva ellers, så jeg ser frem til det. Og jeg skal definitivt poste skrytebilder av det! 

Vi skal gifte oss?

Det å gifte seg høres ut som det mest seriøse man gjør her i livet, som om man bestemmer seg for hvordan alt skal være fra nå av, som om, med en gang man er gift, så stopper livet litt opp og man får barn og hus og jobb, og blir det mest voksne mennesket som finnes. Og det kan virke litt skremmende, det å tenke at et ekteskap ikke kommer uten alle disse andre forpliktelsene, det å se på giftemål som den «ultimate voksenheten».

Men jeg tenker også, spesielt etter at jeg har møtt Laura (og forlovet meg), at det å bli gift ikke er så skummelt. Det er ikke så voksent, det er ikke så mye ansvar som man skulle tro. Det er mer å si «dette mennesket liker jeg så godt at jeg har lyst til å være med det så lenge som mulig». En måte å vite at uansett hva som kommer, så vet jeg at vi kan jobbe gjennom det sammen, og at selvfølgelig er det ting som kan skille oss, men vi skal prøve å unngå at de gjør det.

Så ja, jeg skal gifte meg. Og mange spør meg om det ikke er litt for tidlig og om jeg er helt sikker og om vi ikke burde vente, og jeg tenker, joa, jeg skjønner hvor de kommer fra, jeg er enda ung og alt det der. Men det er litt det, jeg er ung og jeg orker ikke være fremsynt. Jeg har funnet Laura og har lyst til å dele livet med henne, jeg har lyst til å være åpen med det, og vise at ja, jeg er skeiv og jeg er det for alltid. Jeg har lyst til å være gift med Laura, selve seremonien og det voksne rundt der er ikke så viktig, men jeg har lyst til å ha en ring på fingeren og kalle Laura kone og vite at det er oss. Og det er mulig det er irrasjonelt, men jeg finner glede i det. 

Så ja, vi skal gifte oss, dette er et valg vi tar sammen, og et valg vi tar for oss. Vi skal gifte oss, og være gift, vi får se hvor lenge det varer, men jeg håper dere er lenge. Og visstnok, ifølge statistikken, så varer skeive ekteskap lenger enn ikke-skeive. Jeg gleder meg til å bevise det. 

Ja, vi skal gifte oss. Datoen er 15. september. Det blir en liten seremoni, med den nærmeste familie og noen få venner. Senere skal vi ha en bryllupsfest i Norge, med mine venner og familie, men den blir nok heller ikke veldig stor. Og jeg gleder meg mest av alt til å være gift, til å dele mer eller mindre alt, og ha en ring på fingeren som representerer det. Og det beste av alt, dele livet mitt med personen jeg elsker. 

Savnet etter Norge

Det er morgener som denne at jeg virkelig savner Norge.  Når lufta er så kjølig at den stikker litt i hals og nese, og jeg prøver å varme kalde hender på termokoppen min, til tross for at den er laget av metall og enda kaldere enn lufta rundt meg. Når himmelen er en kald gråblå men i kroken av øyet kan jeg se gylne skyer med et hint av en sol bak dem. Når jeg går ut i verden mens den fremdeles er i startfasen og menneskene rundt meg også gjør som meg, klamrer seg til termokopper og jakker og skjerf, prøver å få litt varme inn i kalde trøtte kropper.

Når alt ligner så fryktelig på gamle kjære Norge, men alt er på samme tid feil.

Vegene er for rette, for brede, for flate. Bilene er for mange, for store. Husene er for firkantede, for masseproduserte, for klossete. Skiltene ved alle butikker, gatekjøkken, kiosker, forretninger, de konkurrerer alle om å rope høyest, om å være størst, om å selge mest, så ulikt det jeg er vant med, så langt hjemmefra.  Og med Kaizers på øret, som kontrast til alt det engelske rundt meg, så vet jeg godt at jeg ikke er i Norge.

Og noen dager er det noe som gjør at jeg smiler, for jeg vet at jeg har uendelige muligheter, at jeg har valgt det jeg ville og at dette er bare starten på alle de eventyrene og opplevelsene som skal komme. Og på dager som i dag, kjenner jeg bare hvor mye jeg savner det landet jeg vokste opp i.

 

Livet i Canada

Etter tre uker (og en dag) i Edmonton, har jeg endelig satt meg ned for å skrive om livet her.
Så langt har ting gått bra, jeg finner meg til rette så godt som jeg kan og har klart å overleve, så det er jeg stolt av! For øyeblikket sitter jeg på en fast food restaurant kalt DQ (Dairy King) og benytter meg av gratis wifi med en milkshake. Leiligheten Laura og jeg har sammen har ikke wifi og siden vi sannsynligvis flytter snart uansett, har vi ikke tatt oss bryet med å sette opp et trådløst nettverk der. Det tok faktisk hele åtte dager før vi fikk strøm i leiligheten, så den første uka levde vi med stearinlys og lading av telefoner på nærmeste bibliotek. Og ikke kunne vi lage mat heller, kjøleskap og fryser fungerte heller ikke, så det var alt i alt en spennende uke med mange problemer som måtte løses. Så når vi endelig fikk strøm, var det en lykkelig stund. (Og vi kunne gå på do uten stearinlys, det er en god følelse!)

Jeg savner Norge og familien overraskende mye, det er litt skummelt å vite at jeg ikke kommer til å se de igjen før jul, men jeg håper vi klarer å holde kontakten uansett. Det er det viktigste, og jeg prøver å holde kontakten med venner og kjente (selv om jeg ikke alltid er den beste på å snakke med folk, så jeg håper andre også prøve å holde litt kontakt med meg). Det vanskeligste med livet her er foreløpig at jeg ikke intuitivt vet hvordan ting fungerer. I Norge har jeg lært hvordan verden er bygd opp, hvordan folk oppfører seg når de mener noe spesielt, alle sosiale koder og normer, alle små regler og skjulte hint, all min kunnskap er bygd på grunnlaget den norske kulturen har gitt meg. Nå, i et nytt land, med en ny kultur, er det flere utfordringer og jeg vet så lite om hvordan alt skal fungere. Heldigvis har jeg Laura som kan hjelpe meg og svare på alle spørsmål, men selv det kan bli vanskelig, når noe er opplagt for hennes del, men vanskelig for meg. Da blir det vanskelig å forklare hvordan verden er.

En annen vanskelighet er nok språket. Jeg er ganske flink med engelsk, om jeg får si det selv, men jeg mangler mange ord og uttrykk, og det er ikke sjeldent jeg må be Laura oversette for meg. Heldigvis for meg er hun god til å gjette ord eller fullføre setninger for meg, så dersom jeg snubler over språket mens jeg snakker, er Laura god å ha og redder meg raskt. Det gjør ting mye lettere.

Skolen er bra, og jeg trives der. Med tre fag – romersk og gresk mytologi, introduksjon til musikk, og litteratur frem til 1700-tallet – er det mye som må læres. Jeg er veldig glad i de to førstnevnte, de er morsomme, med gode forelesere og spennende stoff. Sistnevnte er det faget jeg er mest spent på, ikke på grunn av faget som virker spennende nok, men på grunn av foreleseren, som ikke virker som en som egentlig er egnet til å lære bort. Pedagogisk? Langt i fra. Jeg har heller ikke fått bøkene mine enda, selv om de er på vei i posten til meg, så det gjør ting litt vanskelig. Skolebøker er skikkelig dyrt her, og jeg som trodde det var dyrt i Norge, men her er det ekstremt! Heldigvis fant jeg en billigere måte å gjøre det på, men lenger ventetid er det også. Ellers skal jeg lever mitt første essay den 6. oktober (som ikke er lenge til, jeg kommer nok til å gå litt i panikk-modus akkurat når det gjelder det), jeg har fått et essay jeg ikke vet når skal leveres inn, og en oppgave i musikk – en konsertrapport som jeg gleder meg til å jobbe med – som skal leveres 29. november. Jeg er spent på hvordan alt kommer til å gå.

Når det gjelder livet med Laura, tror jeg ikke jeg har vært så lykkelig på lenge. Det å våkne opp med noen ved siden av meg, det å lage mat sammen eller til hverandre, komme hjem til noen, det å sitte i senga mens vi spiser popkorn og fortelle vitser til hverandre, bare det å leve med noen gjør livet lettere på så mange måter og jeg trives. Ja, det finnes vanskelige sider ved det også, og alt er ikke en dans på roser, men alt i alt så tror jeg at jeg har gjort et godt valg. Jeg tror dette er bra for meg, at jeg vokser som person og at jeg vokser sammen med Laura, og at vi to kan jobbe oss gjennom mesteparten av det vanskelige som måtte komme. Og jeg ser fram til flere dager sammen med henne.

 

Det var alt for denne gang, jeg skal gjøre mitt beste på å oppdatere dere alle så ofte som mulig, men føl dere frie til å sende meg meldinger/mailer/etc hvis det er noe dere lurer på.
På gjensyn!

Prøver fremdeles å holde meg organisert, og legger planer for hver uke

Vi fikk matchende armbånd fra familien min

Jeg prøver å bli klar for et nytt semester med nye fag i et nytt land

Jeg bakte brød! Ble veldig godt, jeg skal definitivt gjenta dette

Lesehjørnet vårt, med bøker fra biblioteket